Two poems by Rudolf Nilsen.

Why Nilsen again, you may ask? Well, I bought myself a Nilsen’s poem collection by Stig Holmås from 1975 and I like quite a lot of those poems. Why wouldn’t I translate them then? Here are the poems Møte and Fedreland from the collection På Stengrunn.

Møte

Best husker jeg dig alltid som du kom
til gatehjørnet, hvor vi møttes ofte.
Jeg syntes somren førte dig og solens flom
lå som en kjærlig arm omkring din hofte!

Det var som gaten åpnet sig for dig
og ham, din følgesvenn, den unge sommer.
De spinkle bjerker stod på tærne langs din vei,
og strakte sig og vokste noen tommer!

Og gatens vindusrader lånte ild
fra naboskapet: solen i ditt følge.
Og rute efter rute blusset heftig til,
skjøt blink på blink som kammen av en bølge!

Og vinden duftet ikke røk og sot,
men bar en duft så sommerlig og svimmel,
som om du gikk og trådte blomster under fot
etsteds på jorden under åpen himmel!

Det larmet ikke stygt fra trikk og bil –
det klang i klokker, tonet i basuner!
Det var som hele gaten så ditt lyse smil
og vilde føie alle dine luner.

*** translation ***

Meeting

Best I always remember you as you came
to the street corner, where we often met.
I thought the summer led you and the sun’s flood
lay like a loving arm around your hip!

It was like the street opened up to you
and him, your companion, the young summer.
The thin birches stood on the toes along your way,
and spread themselves and grew a few inches!

And the row of street windows borrowed fire
from the neighborhood: the sun in your suite.
And glass after glass flared fiercely to
shot wink at wink like the crest of a wave!

And the wind didn’t smell of smoke and soot,
but carried a scent so summery and dizzy,
as if you were treading flowers underfoot
somewhere on earth under the open sky!

It didn’t sound bad from the tram and car –
it sounded in bells, toned in trumpets!
It was like the whole street saw your bright smile
and would fulfill all your desires.

IMG-5486

Fedreland 

Fedreland

Åja, vi også elsker dette landet
med sot og skorstensrøk og gatestøv,
den trange sprekk imellem grå kaserner
hvor solen bare har en times frist.
Vi lenges vel iblandt mot noe annet:
en li med vind og sus og sang i løv,
en strand med hav og himmel, sol og stjerner,
en skog med kvaeduft fra bark og kvist.

Men dette er vårt land. Her har vi hjemme.
Og hva vi drømmer kommer ingen ved.
Vi elsker gaten – ja vi elsker landet,
som vi befolket her så altfor tett.
Og alle andre drømmer må vi gjemme
i dypet av vårt mørke sind et sted.
For den skal være fredløs og forbannet
som sviker gaten og sin egen ætt.

*** translation ***

Motherland

Oh yes, we also love this land
with soot and chimney’s smoke and street’s dust,
this narrow chink in-between gray barracks
where the sun has only a one-hour deadline.
We yearn at times towards something else:
a brae with wind and puff and singing in leaves,
a beach with sea and sky, sun and stars,
a forest with resin’s smell from bark and twig.

But this is our land. Here we have a home.
And what we dream, no one knows.
We love the street – yes we love this land,
That we populated way too densely.
And all the other dreams we have to hide
Somewhere in the depth of our dark souls.
Because he should be outlawed and forbidden
who befool the street and his own kin.

KXBF9242

***

Thank you so much for reading and see you on Sunday! Have a nice week everyone!

Author: againorway

a dreamer trying to make a living in Norway

One thought on “Two poems by Rudolf Nilsen.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s