It’s not a typical blogmas, (long time readers know that already), so here’s a poem of mine (bonus: Norwegian translation).
The day I vividly remember:
It was already the end of December,
and grey January melted all its memory.
I remember we were hugging on the bed,
like kids, not knowing what’s coming next.
Like almost pretending that it will always
stay the same.
In an old house with clean, modern rooms,
a light blinked, and the shadows crawled.
I remember the day of doom.
When the tall city lamps blurred for a minute,
when the people went behind the glass wall
and there were no kids to be found.
*** translation ***
Dagen som jeg husker nøyaktig:
Det var allerede slutten av December,
og grå Januar smeltet alt dens minne.
Jeg husker vi hadde klemt på senga,
som barn, som ikke visste hva skal skje.
Nesten som å late som det skal alltid
forbli sånn.
I et gammel hus med rene, moderne rom,
et lys blinket, og de skyggene krøyp.
Jeg husker den forbannelses dag.
Da de høye bylampenes lys ble uklar,
da de folkene gikk bak den glassveggen
og det var ingen barn til å finne.
***
Thank you so much for reading, and if you enjoyed it please leave a comment. Your critique would mean a lot to me! See you soon with another post. Merry Christmas (if I won’t manage to write more before 24th, as I’m working those days).